Våropprydning

Nå er våren kommet. Ute er det mer mars-grønt enn mai-grønt, men kalenderen sier det er vår, så da er det bare å gå igang med min sedvanlige vår-gjennomgang av skap og hyller.

Jeg pleier nemlig alltid å gå igjennom tingene mine, og kaste eller gi bort det jeg ikke bruker. Undertøy jeg ikke lengre husker den opprin
nelige fargen på, og som jeg er usikker på er underbukser eller BHer går i søppelet, og bokser med mystisk innhold helt bakerst i tørrproviant-skapet åpnes, og innholdet revideres.

Kanskje er det mer enn bare skap og hyller som kan gjennomgås og ryddes i? Hodet er fult av ting som kanskje ikke er helt "up to date": rykter en ikke vet sannhetsverdien på, vrangforestillinger om en selv eller andre, minner som mest sannsynlig ikke er mer enn ønsketenkning eller forestillinger. For ikke å snakke om alt som kanskje trekker en ned i dagliglivet. Negative tanker om eget utseende, usikkerhet på seg selv, følelsen av andres dårlige inntrykk av en selv...

Hva med en liten våropprydning i sinnet også? Fri seg selv fra slike elementer, og begynne på nytt, med den nye årstiden?

Jeg skal iallefall gjøre et realt forsøk! :)

Anselm om hvorfor Gud måtte bli menneske

Jeg er midt i semesteravslutningen, og med det eksamenforberedelser.
Dermed er jeg tvunget til å repetere alt jeg har lært om de ulike filosofene i filosofihistoriefaget. På en måte er det ganske gøy, for jeg merker hvor mye jeg har lært, og på en annen måte er det litt fortvilende, for jeg merker hvor mye det er som føles som at jeg leser og lærer for første gang nå.

Så i dag, cirka midt på dagen, satt jeg på biblioteket for humaniora og leste meg opp på Anselm.
Da fant jeg et avsnitt i boka mi (Western philosophy av Anthony Kenny) om Anselm og hans argumentasjon om hvorfor Gud måtte sende sønnen sin til jorden som menneske, og jeg synes at det er så sprøtt men fornuftig at jeg vil dele det.

Anselm mente at rettferdighet krevde kompensasjon i forhold til ugjerningen som er begått. Han sier at alvoret i en fornærmelse ligger i hvor viktig den fornærmede personen er. Hvis en fornærmer en svært viktig person, er det mer alvorlig enn hvis en fornærmer en uviktig person. Dermed er større kompensasjon krevd når du begår ugjerninger mot en viktig person enn en mindre viktig person.
Synd er en fornærmelse på det høyeste, viktigste vesen som tenkes kan, nemlig Gud.

Det er umulig for vanlige mennesker å gjøre fornærmelser mot Gud godt igjen. Gud er uendelig, og mennesker er endelige. En ugjerning begått mot noe uendelig kan kun gjøres godt igjen av noe annet som også er uendelig. Alt annet vil komme til kort. Derfor var det nødvendig at Gud ble menneske. På den måten ble kompensasjonen, om en kan kalle det det, gitt av et menneske, som er endelig, og samtidig av noe guddommelig og uendelig.

Dette er en ganske merkelig tankegang, egentlig. Denne logiske rekken var lenge bakgrunnen for lovgivning mellom mennesker. For meg er det helt latterlig at det for eksempel skal være et mer alvorlig lovbrudd å stjele en bil fra en viktig mann enn fra en mindre viktig mann, både fordi jeg ikke vet hvordan vi kan bestemme hvem som er viktige, men også fordi det går imot min personlige rettferdighetssans.
Da er det godt å huske på at dette er 1000 år gamle tekster.

Men når Anselm klarer å vise hvorfor det var viktig at Gud ble menneske, og hvorfor det var Jesus' død som betalte straffen for våre synder, og ikke en annen mann, da virker det faktisk ganske fornuftig.

Så kanskje dette er en liten tankerekke å ta med seg videre?
Det kommer iallefall jeg til å gjøre.

I mangel på noe bedre, her er et lite informasjonsbilde av Anselm. Woho!

Armlener på fly

I går opplevde jeg en del turbolens på flyturen.
Ikke noe særlig ille, bare nok til at jeg grep tak i armlenet på sidene av setet.

Etter at jeg hadde gjort det et par ganger ble jeg oppmerksom på hva jeg drev med.
(Det er ofte slik med meg. Jeg må gjøre ting et par ganger før jeg innser at jeg faktisk gjør noe med vilje)

Uansett. Et spørsmål trengte seg på, uvelkomment som bare det. Nemlig, hvorfor i all verden finner jeg trøst i å knipe meg fast i armlenet?
Ja, det er sant at da holder jeg meg i ro inne i flyet, men det sørger jo sikkerhetsbeltet også for.
For roen og trøsten, hvis en kan kalle det det, går dypere enn det. Jeg føler meg faktisk tryggere på at flyet ikke skal falle ned fra himmelen fordi jeg holder meg fast.

Denne irrasjonelle trøsten i armlener er uansett ganske bra, for da får jeg litt mer plass for meg selv.  Armlenet er med på å reservere hele setet mitt til bare meg.

Så da utgjør egentlig armlener flere roller. De er behagelige å hvile armene på, de luller meg inn i falsk trygghet under turbulens og de sørger for min personlige plass.

Da kan jeg vel bare avslutte med en liten takk til oppfinneren av armlener på fly. Takk skal du ha. De utgjør kanskje kilden til en stor, irrasjonell, falsk trygghet, men de er jammen praktiske også.

Bundle of perceptions (Perceptions of babies?)

Jeg er en av de menneskene som går rundt i en evig strøm av assosiasjoner. Et inntrykk leder meg nesten alltid videre til noe annet, og det er ofte bare jeg selv som ser relevansen eller koblingen. 

Dette gjør at jeg kan være litt forvirrende å snakke med, og at jeg ikke er i stand til å la være å snakke om andre filmer når jeg ser en film. 

I de siste ukene har jeg lest en del David Hume.

Han er en av de filosofene som mange kjenner til, og som mange har "kontroll på". Etter mange ukers lesning, tror jeg at jeg er på vei dit, jeg også. 

Hume er kanskje mest kjent som empirist, en som mener at alt inne i hodet må komme av noe utenfor det. 

Så hva har så Hume å gjøre med min tendens til assosiasjon? 

Jo. Et av hans kanskje mest kjente sitater er: 

"…I may venture to affirm of the rest of mankind, that they are nothing but a bundle or collection of different perceptions, which succeed each other with an inconceivable rapidity, and are in a perpetual flux and movement." 

                                                        - David Hume, A Treatise of Human nature, book 1

Med dette mente han muligens at det som utgjør et menneskets identitet er en bunt med persepsjoner (inntrykk og idèer). 

Problemet mitt er at hver gang jeg hører dette, tenker jeg på babyer i stedet. 

Jeg er nemlig vandt til å høre at babyer er "a bundle of joy". 

Så merkelig nok, hver gang jeg leser om eller av Hume, og hans syn på personlig identitet, tenker jeg på små babyer. Gjerne rynkete og pakket inn i tepper. 

Kanskje er det en kobling i mitt eget sinn mellom personlig identitet og nye mennesker? 

Det hadde i så fall gjort hele denne assosiasjonen en smule mer sofistikert. Det er i alle fall interessant å lure på om babyer i det hele tatt har en oppfattelse av identitet... 

Jeg lurer på når en baby begynner å se på seg selv som noe ulikt andre ting... 

Bare for å forvirre dere mer, her er en ganske fin bildeserie som er ganske nært mitt eget synspunkt når det kommer til hva vi kan vite om og i verden. 

Hva kan jeg egentlig vite?

De siste ukene har vi gått igjennom 1700-tallsfilosofi, og da virkelig sett på noen av de største spørsmålene.

Det jeg merker irriterer meg en del er hvor mye jeg må gå inn i meg selv, og finne meg skyldig i ubegrunnet tro.
For det er nemlig sånn at jeg går rundt og tror, rimelig sikkert til og med, på mange ting jeg ikke har noe som helst grunnlag for.
Det er ikke det at mye av det jeg tror ikke er sant. Det er heller slik at jeg ikke kan gi noen grunner for hvorfor jeg tror det.
Ifølge seminarlederen min er det ikke godt nok "å føle det", som jeg så fint uttrykket det på spørsmålet om Descartes, og hans filosofi. Jeg hadde nemlig ikke noe bedre grunnlag for min tro, i dette tilfellet om Descartes og hans forhold til kunnskap, enn at jeg følte at det var slik og slik.

Så hvis dette ikke er godt nok, hva sitter jeg igjen med da?
Det er nemlig slik at jeg tar veldig mye rundt meg for god fisk.

Hvis en fysiker forklarer meg noe om universet, føler jeg fort at dette var litt over hodet på meg, og selv om jeg lærer ting, og gjerne husker ting til senere i livet, husker jeg sjelden argumentene for at dette er sann og sikker kunnskap.

Så er det hovmod som får meg til å tro på noe? Og hva er i så fall tro i det hele tatt?

Descartes ville kanskje sagt at det jeg selv, gjennom meditasjon og forstand, innerst inne ser for meg helt klart og tydelig, det er sikker kunnskap. Dermed er det sikkert ikke godt nok at jeg ser klart og tydelig for meg at noen kjemikere som er mye smartere enn meg ser noe klart og tydelig, og at jeg derfor kan anta at noe er sant. Eller er det slik? I så fall har jeg muligens funnet en bakvei for kanskje 8o% av det jeg mener er sant.

Med Hume ville det vært vanskeligere. Siden jeg ikke har erfart det selv, kan jeg ikke egentlig være sikker.
Hvis dette er tilfellet ville jeg måtte gi slipp på for eksempel alt jeg mener å vite om atomer eller celler. (Jeg har aldri brukt et mikroskop, jeg har ingen sanseerfaringer om mye i det hele tatt.)

Kanskje jeg skal sette av noen uker i sommerferien og finne ut av ting. Så vet jeg i det minste noe!

Dette bildet av David Hume fikk meg til å føle meg en smule bedre - på hans bekostning.

Austen som kur mot dårlige dager

Når jeg har en dårlig dag setter jeg på en DVD med en eller annen Jane Austen adaptasjon.
Den lette stemningen, kostymene, karakterene, alt er med på å få meg i bedre humør. Alt blir bedre etter at en Jane Austen historie er ferdig.

Bøkene hennes ble utgitt på begynnelsen av 1800-tallet, og handlingen utspiller seg i de øverste samfunnslagene i Sør-England. Altså er handlingen ganske fjern fra mitt eget liv. Likevel er karakterene troverdige, og lette å få sympati med.
Jane Austen var også utrolig flink til å skrive vittige dialoger, noe regissørene vet å integrere i filmene.

Men hva er det som får meg til å føle meg bedre?

Virkelighetsflukten kanskje? Siden handlingen er så fjern fra mitt eget liv, får jeg et pusterom, et avbrekk fra mitt egentlige liv, og kan slappe av en stund.

Eller kanskje er det vissheten om at alt kommer til å gå bra til slutt? For det gjør jo selvsagt det. Heltinnene våre får sine ønskede ektemenn, og jeg sukker i fryd før rulleteksten kommer opp.

Nå er det ikke slik at jeg bare liker søte filmer eller bøker, hvor alt går bra til slutt. Det er bare det at noen ganger ønsker jeg ikke at følelsen av en dårlig dag skal bli forsterket.

Og med det avslutter jeg denne rotete tankerekken, finner fram iskremen og tekoppen, og setter på en nyere versjon av Mansfield Park.

Uendelige muligheter i det som ennå ikke har skjedd

Jeg er ennå ikke ferdig med Aristoteles' Poetikken. Jeg tror aldri at jeg riktig blir det.
Det er så mye å ta tak i, og nye refleksjoner og tankerekker dukker stadig opp. Kanskje det er en herlig bieffekt av det å leve?

Det jeg har tenkt på en del siden sist helg er forskjellen på historie og diktning. Aristoteles skriver i  kapittel 9 i Poetikken at forskjellen mellom historikeren og poeten er at historikeren skriver om det som har skjedd, mens poeten skriver om det som kan skje. Historie dreier seg om partikulærer (det spesifikke i en situasjon) mens diktning dreier seg om universalier (det som de fleste i en situasjon ville gjort). Derfor mener Aristoteles at diktning har mye mer filosofisk verdi enn historie.

Jeg forstår dette slik: det en kan si om historie er begrenset, mens det en kan si og tenke seg om en situasjon som ikke har skjedd er uendelig.
Det som ennå ikke har skjedd har uendelig mye større rekkevidde.

BBC-serien Doctor Who tok opp dette emnet i en av de seneste episodene, "The Rings of Akhenaten".

For de av dere som ikke kjenner til serien: det handler om en mystisk mann fra en annen planet som sammen med mennesker reiser i tid og rom og rydder opp i vanskelige situasjoner. Jeg anbefaler serien på det aller varmeste.

I denne episoden har Doktoren og Clara havnet på en planet under et viktig religiøst ritual. Dette ritualet slår feil, og et skrekkelig monster våkner opp. Dette monsteret lever på minner og historier med affeksjonsverdi, og den eneste måten å redde verden på er å stille monsterets sult slik at det sovner igjen.
Doktoren forteller om livet sitt, men det er ikke nok.
Da kommer Clara med trumf-kortet: hun har lite blad som symboliserer hennes mors liv. Moren hennes døde, og etterlot seg en tidslinje med masse potensiale - hun kunne jo gjort så mye mer med livet sitt i de årene hun ikke levde.
Et ulevd liv har uendelig mange flere muligheter enn et liv allerede levd.

Her er en link til denne scenen, siden jeg innser at når jeg skriver det selv, høres det helt sinnsykt ut. http://www.youtube.com/watch?v=8wok-FCRTbA

Det er en merkelig tanke - at hver dag tar vi valg, og når valget er tatt så er det stier som lukkes, veier som ikke blir gått.
Hvor uendelig mange stier er ikke åpne for et nyfødt barn?

"There is an awful lot of was, but there is an infinity of the other" (could have been) - The Doctor

Meditasjoner

Den siste tiden har jeg lest en del Descartes, du vet, han som kom med den velkjente setningen "cogito ergo sum", eller "jeg tenker altså er jeg".
Det har blitt skrevet metervis av bokhylleplass av verker om Descartes, og hans filosofi, og jeg skal ikke egentlig legge til noe der, jeg vil bare formidle min store beundring for denne mannen.

Descartes skal, etter eget sigende, ha kommet fram til dype og reflekterte konklusjoner ved å sitte i fred og ro og bare tenke. Størsteparten av min beundring ligger i hva han kom fram til, men en annen ganske stor del ligger i det faktum at han klarte å kontrollere sitt eget sinn i den grad at han ikke ble distrahert eller lot tankene fly.

Nå har jeg ikke gått særlig dypt inn i mediteringens verden personlig, og de forsøkene jeg har gjort har vært i forbindelse med bønn og et ønske om å høre Guds stemme.
For å si det pent så har det ikke gått så veldig bra.

Descartes klarte å stenge alle andre tanker ute, og forsøke å forestille seg selv uten kropp, sanseinntrykk eller begrensninger. Jeg greier ikke engang å la være å bli distrahert av det jeg prøver å ikke tenke på.

Sist jeg prøvde, det var i går, 10 april 2013 foregikk det forholdsvis slik: "tenke på ingenting, tenke på ingenting... Ok, virker ikke. Prøve å telle til 10, og fokusere fullt og helt på ett tall av gangen. Ok. 1... 2... Sulten... 3... Hørte jeg en katt?... 3... Kanskje jeg skal lage vafler?... 4... Lurer på hva som skjer i den neste episoden av Doctor Who?... Ok, fokuser... 4... Nei, fire var sist tall. Nå er det 5..." Ja, dere ser mønsteret.
Nå er dette kanskje ikke unikt verken for meg, eller for meg bare når jeg prøver å meditere... Desto større er respekten jeg har for mennesker som behersker dette.

Med dette vil jeg bare si til Descartes, og alle andre som har vært, og som er, flinke til meditasjon og kontroll av tanker - jeg beundrer dere! 

For å understreke min egen randomness legger jeg til et bilde av en helt tilfeldig geit. Dette må under ingen omstendigheter tolkes som at jeg synes Descartes eller noen andre er en geit. Det må heller tolkes som at jeg liker geiter.

Virkelighetssjekk

Noen ganger irriterer delte facebook-statuser meg. Særlig de som handler om hvor dårlig vi har det her i Norge, med for åpne grenser, snyltende innvandrere og alt for dyre skatter og avgifter.

Når jeg leser slikt tenker jeg litt på hvordan folk har det i andre land. Vanligvis ville jeg tenkt på utviklingsland, men for tiden trenger jeg ikke se langt for å se ting jeg oppfatter som urettferdig.

Jeg var heldig og feiret en velsignet og fin påske i Nederland.
Som EU-land har Nederland måtte gjøre kolossale kutt i budsjettene for å kunne sende hjelp til andre, mer trengende, land de er i union med.

Et av de siste kuttene i helsesektoren har blant annet ført til at tusener hjemmehjelparbeidere i Rotterdam har mistet jobben - det i en allerede underbemannet sektor.
Dette er en yrkesgruppe preget av kvinner uten mye annen yrkeserfaring, og uten store sjanser i et presset jobbmarked. Kvinner med familier å forsørge, og som var lavtlønnede fra før.

Nå går disse nylig arbeidsledige inn i en trolig lengre periode som arbeidsledige, avhengig av sosialstøtte fra samme staten som sparket dem i utgangspunktet.

Så kan man lure på om det muligens ikke hadde vært bedre om disse nylig arbeidsledige hadde fortsatt i jobbene sine, og utført dypt trengende arbeid i stedet for å gå på arbeidsledighetstrygd. Om ikke annet hadde det utvilsomt vært det beste for pasientene som mottar hjemmehjelp.

Dette er bare en liten sak i et økonomisk presset Europa.

Jeg skulle ønske jeg var sikker på at noe lignende ikke kunne skjedd i Norge, men det jeg er sikker på, er at vårt statsbudsjett ikke er like presset - ennå.
Kanskje vi kan facebook-klage over hvor dårlig det er å bo et sosialdemokrati når den tid kommer - måtte det aldri skje. Før det vil jeg fortsette å gjøre mitt beste med å unngå å bli provosert av uvitende nordmenn med facebook-profil.

Her er et lite bilde jeg tok av en demonstrasjon mot kutt i bemanningen av hjemmehjelper i Rotterdam holdt i Den Haag sist lørdag. 

Om katharsis og Game of Thrones

Jeg er nå halvveis i en oppgave om det gammelgreske begrepet 'katharsis', et uttrykk brukt av Aristoteles i verket Poetikken, som han, til min store irritasjon, ikke klargjorde i noen gjenværende verk.
Det finnes mange teorier, tolkninger, og tusenvis av akademiske verk som forsøker å forklare hva det kan bety, og de fleste er enige om at det handler om renselse.
Ved å se en tragedie opplever mennesker frykt og medlidenhet, og dette fører til en renselse (?) av sagte følelser.

Problemet mitt med denne oppgaven er at jeg ikke har kjennskap til noen greske tragedier.
(Jeg tviler på at det faktum at jeg har sett filmadaptasjonen av Hamlet med Mel Gibson fem ganger hjelper meg her.)

Etter å ha gått å grunnet på dette, både hva Aristoteles kan ha ment med katharsis, og min egen mangel på tragediekunnskap. slo det meg i natt, rundt 0349: hva om Game of Thrones teller?

Hovedelementene i en tragisk handling eller plot, er ifølge Aristoteles erindringen (peripeteia) , erkjennelsen (anagnorisis), og lidelsen (patos). Flere av de tragiske situasjonene i R. R. Martins verk A Song of Ice and Fire følger denne oppskriften. Jeg velger med omhu et eksempel jeg føler meg sikker på ikke vil røpe noe for fans som ligger bak meg i lesingen eller TV-tittingen.

Ta for eksempel Ned Stark. Etter langvarig granskning oppdager han noe han egentlig visste, en form for erindring, nemlig at alle av kong Roberts egne barn har vært mørke i håret. Etter litt tankevirksomhet går det opp for Ned at siden prinsene og prinsessen er blonde, kan det være hold i ryktene om at kongebarna ikke er ektefødte, altså en erkjennelse. Han vet også med det samme at andre har dødd for å holde dette hemmelig, og at han helt sikkert vil gå inn i rekkene blant dem.
Likevel, fordi hans karakter er stolt og ærlig, velger han å konfrontere dronningen, og blir henrettet som landsforræder før sannheten får komme ut. Lidelse både for publikum og for karakteren.

Nå vet jeg så klart at Aristoteles ikke ville godtatt Martins verk A Song of Ice and Fire som noen tragedie, men både bøkene og HBO TV-serien er delt opp i episoder hvor vi møter karakterer, blir følelsesmessig engasjerte, opplever medlidenhet og frykt, og kanskje er det mulig å tenke oss at den store publikumssuksessen bygger på at vi føler oss litt bedre etterpå.
Kanskje får vi spilt ut disse følelsene gjennom eventyret, og kanskje, bare kanskje, ligner dette litt på denne katharsis-prosessen Aristoteles snakker om.

Gjennom Game of Thrones får vi muligheten til å oppleve følelser vi ellers måtte gjennomgått grusome ting for å føle - og det er en lettelse.
Kanskje er dette en guilty pleasure vi kan gi etter for - for egen renselses skyld?

Da kan jeg bare ønske oss alle en god sesong 3.