Jeg merket at klokka var 10:23 både en og to ganger, noe jeg syntes var ganske morsomt, da det naturligvis fikk meg til å lure på om jeg faktisk hadde sett på klokka når den viste den faktiske tiden, i det øyeblikket batteriet valgte å bli tomt. I det øyeblikket, når klokka viste riktig tid, men samtidig ikke virket, ville jeg lest ut informasjon som var riktig, men ha svært tvilsomt grunnlag for å tro at informasjonen var pålitelig.
Uansett.
Det er ikke på grunn av denne lille tankerekken at jeg skriver nå. Grunnen til at jeg skriver er tiden, stedet og situasjonen jeg befant meg i når klokken, eller batteriet inne i klokken, sluttet å virke.
Jeg var nemlig i kirken (Crossroads, Den Haag), i midten av en preken om tid og rom, og hvordan vi må leve i den tiden vi er i, uansett om vi tror det er riktig tidspunkt eller ikke. Ja, midt i dette la jeg merke til at klokken hadde stoppet.
Og det fikk meg til å humre.
Saken er nemlig den at klokken styrer livet mitt. Jeg tar tiden på alt mulig. Jeg ser på tiden med så faste tidsintervaller at jeg kunne stilt klokken etter det. (Pun intended)
Spørsmålet er om dette er nødvendig. Er det i det hele tatt sunt?
Prekenen i dag var et podcast fra en kirke i Minnesota, og pastoren som preket snakket så fort at Daniel og jeg lurte på om han kokte kaffe på Redbull.
Pastoren preket om oppstandelsen, og om hvordan det var mulig at vi nå lever i en slags overgangsfase mellom Satans rike og Guds rike. Vi venter på at Guds rike på jorden skal bli fullbyrdet, men samtidig har vi god grunn til å tro at det er i gang, og vil skje (relativt!*) snart.
Han brukte et bilde som var, med noen justeringer slik: Om våren er det ofte snø langt ut i april. Snøen ligger som et kaldt og guffent teppe over verden, skitten og våt. Midt i dette begynner små blomster å trenge seg opp gjennom slaps og snø. Sommeren er ennå et stykke unna, men blomstene kommer likevel. De venter ikke på at all snøen
skal forsvinne før de trenger seg opp mot lyset.
Dette kan overføres til kristenliv slik: Vi lever i en verden med vinter. Det er kaldt, og fæle ting skjer hele tiden. Men vi vet at det skal endre seg. Lys og varme er foran oss, og vi vet dette på grunn av Jesus og hans oppstandelse.
Jesus er som den første blomsten som trenger seg opp gjennom snø og slaps. Det er et symbol på at våren er her, og at snart kommer sommeren.
Pastoren, som jeg ikke husker navnet på, oppfordrer oss til å være som de tøffe, små blomstene. Vi vet at det fortsatt er kaldt og fælt, men vi vet at en ny tid kommer, og at vi kan begynne å leve som om den er rett rundt hjørnet.
Og midt i denne prekenen stoppet klokken min. Jeg syntes, og synes, det var ganske ironisk at mitt eget, selvvalgte, fengsel og besettelse skulle bryte sammen samtidig som at jeg satt og hørte på et budskap om å leve som om Gud rike er nå, og la verdslige bekymringer være verdslige, og dermed ikke fult så viktige.
Så hva vil jeg ta med meg videre av dette?
Jo, jeg vil forsøke å være mindre opptatt av "vinterting" og mer opptatt av "sommerting": jeg vil spre litt lys og varme rundt meg, både for meg og for andre.
Amen.
*Med relativt mener jeg at jeg har godt grunnlag for å skille mellom min måte å oppleve tid på, og Guds måte å oppleve tid på. (Selv om jeg er ganske sikker på at Gud ikke er bundet av transcendentale forutsetninger som tid og rom, og derfor ikke opplever tid i det hele tatt)
