Klokken stoppet

I dag stoppet klokken min. Armbåndsuret, som det egentlig heter.
Jeg merket at klokka var 10:23 både en og to ganger, noe jeg syntes var ganske morsomt, da det naturligvis fikk meg til å lure på om jeg faktisk hadde sett på klokka når den viste den faktiske tiden, i det øyeblikket batteriet valgte å bli tomt. I det øyeblikket, når klokka viste riktig tid, men samtidig ikke virket, ville jeg lest ut informasjon som var riktig, men ha svært tvilsomt grunnlag for å tro at informasjonen var pålitelig.
Uansett.
Det er ikke på grunn av denne lille tankerekken at jeg skriver nå. Grunnen til at jeg skriver er tiden, stedet og situasjonen jeg befant meg i når klokken, eller batteriet inne i klokken, sluttet å virke.

Jeg var nemlig i kirken (Crossroads, Den Haag), i midten av en preken om tid og rom, og hvordan vi må leve i den tiden vi er i, uansett om vi tror det er riktig tidspunkt eller ikke. Ja, midt i dette la jeg merke til at klokken hadde stoppet.
Og det fikk meg til å humre.

Saken er nemlig den at klokken styrer livet mitt. Jeg tar tiden på alt mulig. Jeg ser på tiden med så faste tidsintervaller at jeg kunne stilt klokken etter det. (Pun intended)
Spørsmålet er om dette er nødvendig. Er det i det hele tatt sunt?

Prekenen i dag var et podcast fra en kirke i Minnesota, og pastoren som preket snakket så fort at Daniel og jeg lurte på om han kokte kaffe på Redbull.
Pastoren preket om oppstandelsen, og om hvordan det var mulig at vi nå lever i en slags overgangsfase mellom Satans rike og Guds rike. Vi venter på at Guds rike på jorden skal bli fullbyrdet, men samtidig har vi god grunn til å tro at det er i gang, og vil skje (relativt!*) snart.

Han brukte et bilde som var, med noen justeringer slik: Om våren er det ofte snø langt ut i april. Snøen ligger som et kaldt og guffent teppe over verden, skitten og våt. Midt i dette begynner små blomster å trenge seg opp gjennom slaps og snø. Sommeren er ennå et stykke unna, men blomstene kommer likevel. De venter ikke på at all snøen
skal forsvinne før de trenger seg opp mot lyset.
Dette kan overføres til kristenliv slik: Vi lever i en verden med vinter. Det er kaldt, og fæle ting skjer hele tiden. Men vi vet at det skal endre seg. Lys og varme er foran oss, og vi vet dette på grunn av Jesus og hans oppstandelse.
Jesus er som den første blomsten som trenger seg opp gjennom snø og slaps. Det er et symbol på at våren er her, og at snart kommer sommeren.
Pastoren, som jeg ikke husker navnet på, oppfordrer oss til å være som de tøffe, små blomstene. Vi vet at det fortsatt er kaldt og fælt, men vi vet at en ny tid kommer, og at vi kan begynne å leve som om den er rett rundt hjørnet.

Og midt i denne prekenen stoppet klokken min. Jeg syntes, og synes, det var ganske ironisk at mitt eget, selvvalgte, fengsel og besettelse skulle bryte sammen samtidig som at jeg satt og hørte på et budskap om å leve som om Gud rike er nå, og la verdslige bekymringer være verdslige, og dermed ikke fult så viktige.

Så hva vil jeg ta med meg videre av dette?
Jo, jeg vil forsøke å være mindre opptatt av "vinterting" og mer opptatt av "sommerting": jeg vil spre litt lys og varme rundt meg, både for meg og for andre.
Amen.

*Med relativt mener jeg at jeg har godt grunnlag for å skille mellom min måte å oppleve tid på, og Guds måte å oppleve tid på. (Selv om jeg er ganske sikker på at Gud ikke er bundet av transcendentale forutsetninger som tid og rom, og derfor ikke opplever tid i det hele tatt)

Våropprydning

Nå er våren kommet. Ute er det mer mars-grønt enn mai-grønt, men kalenderen sier det er vår, så da er det bare å gå igang med min sedvanlige vår-gjennomgang av skap og hyller.

Jeg pleier nemlig alltid å gå igjennom tingene mine, og kaste eller gi bort det jeg ikke bruker. Undertøy jeg ikke lengre husker den opprin
nelige fargen på, og som jeg er usikker på er underbukser eller BHer går i søppelet, og bokser med mystisk innhold helt bakerst i tørrproviant-skapet åpnes, og innholdet revideres.

Kanskje er det mer enn bare skap og hyller som kan gjennomgås og ryddes i? Hodet er fult av ting som kanskje ikke er helt "up to date": rykter en ikke vet sannhetsverdien på, vrangforestillinger om en selv eller andre, minner som mest sannsynlig ikke er mer enn ønsketenkning eller forestillinger. For ikke å snakke om alt som kanskje trekker en ned i dagliglivet. Negative tanker om eget utseende, usikkerhet på seg selv, følelsen av andres dårlige inntrykk av en selv...

Hva med en liten våropprydning i sinnet også? Fri seg selv fra slike elementer, og begynne på nytt, med den nye årstiden?

Jeg skal iallefall gjøre et realt forsøk! :)

Anselm om hvorfor Gud måtte bli menneske

Jeg er midt i semesteravslutningen, og med det eksamenforberedelser.
Dermed er jeg tvunget til å repetere alt jeg har lært om de ulike filosofene i filosofihistoriefaget. På en måte er det ganske gøy, for jeg merker hvor mye jeg har lært, og på en annen måte er det litt fortvilende, for jeg merker hvor mye det er som føles som at jeg leser og lærer for første gang nå.

Så i dag, cirka midt på dagen, satt jeg på biblioteket for humaniora og leste meg opp på Anselm.
Da fant jeg et avsnitt i boka mi (Western philosophy av Anthony Kenny) om Anselm og hans argumentasjon om hvorfor Gud måtte sende sønnen sin til jorden som menneske, og jeg synes at det er så sprøtt men fornuftig at jeg vil dele det.

Anselm mente at rettferdighet krevde kompensasjon i forhold til ugjerningen som er begått. Han sier at alvoret i en fornærmelse ligger i hvor viktig den fornærmede personen er. Hvis en fornærmer en svært viktig person, er det mer alvorlig enn hvis en fornærmer en uviktig person. Dermed er større kompensasjon krevd når du begår ugjerninger mot en viktig person enn en mindre viktig person.
Synd er en fornærmelse på det høyeste, viktigste vesen som tenkes kan, nemlig Gud.

Det er umulig for vanlige mennesker å gjøre fornærmelser mot Gud godt igjen. Gud er uendelig, og mennesker er endelige. En ugjerning begått mot noe uendelig kan kun gjøres godt igjen av noe annet som også er uendelig. Alt annet vil komme til kort. Derfor var det nødvendig at Gud ble menneske. På den måten ble kompensasjonen, om en kan kalle det det, gitt av et menneske, som er endelig, og samtidig av noe guddommelig og uendelig.

Dette er en ganske merkelig tankegang, egentlig. Denne logiske rekken var lenge bakgrunnen for lovgivning mellom mennesker. For meg er det helt latterlig at det for eksempel skal være et mer alvorlig lovbrudd å stjele en bil fra en viktig mann enn fra en mindre viktig mann, både fordi jeg ikke vet hvordan vi kan bestemme hvem som er viktige, men også fordi det går imot min personlige rettferdighetssans.
Da er det godt å huske på at dette er 1000 år gamle tekster.

Men når Anselm klarer å vise hvorfor det var viktig at Gud ble menneske, og hvorfor det var Jesus' død som betalte straffen for våre synder, og ikke en annen mann, da virker det faktisk ganske fornuftig.

Så kanskje dette er en liten tankerekke å ta med seg videre?
Det kommer iallefall jeg til å gjøre.

I mangel på noe bedre, her er et lite informasjonsbilde av Anselm. Woho!

Armlener på fly

I går opplevde jeg en del turbolens på flyturen.
Ikke noe særlig ille, bare nok til at jeg grep tak i armlenet på sidene av setet.

Etter at jeg hadde gjort det et par ganger ble jeg oppmerksom på hva jeg drev med.
(Det er ofte slik med meg. Jeg må gjøre ting et par ganger før jeg innser at jeg faktisk gjør noe med vilje)

Uansett. Et spørsmål trengte seg på, uvelkomment som bare det. Nemlig, hvorfor i all verden finner jeg trøst i å knipe meg fast i armlenet?
Ja, det er sant at da holder jeg meg i ro inne i flyet, men det sørger jo sikkerhetsbeltet også for.
For roen og trøsten, hvis en kan kalle det det, går dypere enn det. Jeg føler meg faktisk tryggere på at flyet ikke skal falle ned fra himmelen fordi jeg holder meg fast.

Denne irrasjonelle trøsten i armlener er uansett ganske bra, for da får jeg litt mer plass for meg selv.  Armlenet er med på å reservere hele setet mitt til bare meg.

Så da utgjør egentlig armlener flere roller. De er behagelige å hvile armene på, de luller meg inn i falsk trygghet under turbulens og de sørger for min personlige plass.

Da kan jeg vel bare avslutte med en liten takk til oppfinneren av armlener på fly. Takk skal du ha. De utgjør kanskje kilden til en stor, irrasjonell, falsk trygghet, men de er jammen praktiske også.

Bundle of perceptions (Perceptions of babies?)

Jeg er en av de menneskene som går rundt i en evig strøm av assosiasjoner. Et inntrykk leder meg nesten alltid videre til noe annet, og det er ofte bare jeg selv som ser relevansen eller koblingen. 

Dette gjør at jeg kan være litt forvirrende å snakke med, og at jeg ikke er i stand til å la være å snakke om andre filmer når jeg ser en film. 

I de siste ukene har jeg lest en del David Hume.

Han er en av de filosofene som mange kjenner til, og som mange har "kontroll på". Etter mange ukers lesning, tror jeg at jeg er på vei dit, jeg også. 

Hume er kanskje mest kjent som empirist, en som mener at alt inne i hodet må komme av noe utenfor det. 

Så hva har så Hume å gjøre med min tendens til assosiasjon? 

Jo. Et av hans kanskje mest kjente sitater er: 

"…I may venture to affirm of the rest of mankind, that they are nothing but a bundle or collection of different perceptions, which succeed each other with an inconceivable rapidity, and are in a perpetual flux and movement." 

                                                        - David Hume, A Treatise of Human nature, book 1

Med dette mente han muligens at det som utgjør et menneskets identitet er en bunt med persepsjoner (inntrykk og idèer). 

Problemet mitt er at hver gang jeg hører dette, tenker jeg på babyer i stedet. 

Jeg er nemlig vandt til å høre at babyer er "a bundle of joy". 

Så merkelig nok, hver gang jeg leser om eller av Hume, og hans syn på personlig identitet, tenker jeg på små babyer. Gjerne rynkete og pakket inn i tepper. 

Kanskje er det en kobling i mitt eget sinn mellom personlig identitet og nye mennesker? 

Det hadde i så fall gjort hele denne assosiasjonen en smule mer sofistikert. Det er i alle fall interessant å lure på om babyer i det hele tatt har en oppfattelse av identitet... 

Jeg lurer på når en baby begynner å se på seg selv som noe ulikt andre ting... 

Bare for å forvirre dere mer, her er en ganske fin bildeserie som er ganske nært mitt eget synspunkt når det kommer til hva vi kan vite om og i verden. 

Hva kan jeg egentlig vite?

De siste ukene har vi gått igjennom 1700-tallsfilosofi, og da virkelig sett på noen av de største spørsmålene.

Det jeg merker irriterer meg en del er hvor mye jeg må gå inn i meg selv, og finne meg skyldig i ubegrunnet tro.
For det er nemlig sånn at jeg går rundt og tror, rimelig sikkert til og med, på mange ting jeg ikke har noe som helst grunnlag for.
Det er ikke det at mye av det jeg tror ikke er sant. Det er heller slik at jeg ikke kan gi noen grunner for hvorfor jeg tror det.
Ifølge seminarlederen min er det ikke godt nok "å føle det", som jeg så fint uttrykket det på spørsmålet om Descartes, og hans filosofi. Jeg hadde nemlig ikke noe bedre grunnlag for min tro, i dette tilfellet om Descartes og hans forhold til kunnskap, enn at jeg følte at det var slik og slik.

Så hvis dette ikke er godt nok, hva sitter jeg igjen med da?
Det er nemlig slik at jeg tar veldig mye rundt meg for god fisk.

Hvis en fysiker forklarer meg noe om universet, føler jeg fort at dette var litt over hodet på meg, og selv om jeg lærer ting, og gjerne husker ting til senere i livet, husker jeg sjelden argumentene for at dette er sann og sikker kunnskap.

Så er det hovmod som får meg til å tro på noe? Og hva er i så fall tro i det hele tatt?

Descartes ville kanskje sagt at det jeg selv, gjennom meditasjon og forstand, innerst inne ser for meg helt klart og tydelig, det er sikker kunnskap. Dermed er det sikkert ikke godt nok at jeg ser klart og tydelig for meg at noen kjemikere som er mye smartere enn meg ser noe klart og tydelig, og at jeg derfor kan anta at noe er sant. Eller er det slik? I så fall har jeg muligens funnet en bakvei for kanskje 8o% av det jeg mener er sant.

Med Hume ville det vært vanskeligere. Siden jeg ikke har erfart det selv, kan jeg ikke egentlig være sikker.
Hvis dette er tilfellet ville jeg måtte gi slipp på for eksempel alt jeg mener å vite om atomer eller celler. (Jeg har aldri brukt et mikroskop, jeg har ingen sanseerfaringer om mye i det hele tatt.)

Kanskje jeg skal sette av noen uker i sommerferien og finne ut av ting. Så vet jeg i det minste noe!

Dette bildet av David Hume fikk meg til å føle meg en smule bedre - på hans bekostning.

Austen som kur mot dårlige dager

Når jeg har en dårlig dag setter jeg på en DVD med en eller annen Jane Austen adaptasjon.
Den lette stemningen, kostymene, karakterene, alt er med på å få meg i bedre humør. Alt blir bedre etter at en Jane Austen historie er ferdig.

Bøkene hennes ble utgitt på begynnelsen av 1800-tallet, og handlingen utspiller seg i de øverste samfunnslagene i Sør-England. Altså er handlingen ganske fjern fra mitt eget liv. Likevel er karakterene troverdige, og lette å få sympati med.
Jane Austen var også utrolig flink til å skrive vittige dialoger, noe regissørene vet å integrere i filmene.

Men hva er det som får meg til å føle meg bedre?

Virkelighetsflukten kanskje? Siden handlingen er så fjern fra mitt eget liv, får jeg et pusterom, et avbrekk fra mitt egentlige liv, og kan slappe av en stund.

Eller kanskje er det vissheten om at alt kommer til å gå bra til slutt? For det gjør jo selvsagt det. Heltinnene våre får sine ønskede ektemenn, og jeg sukker i fryd før rulleteksten kommer opp.

Nå er det ikke slik at jeg bare liker søte filmer eller bøker, hvor alt går bra til slutt. Det er bare det at noen ganger ønsker jeg ikke at følelsen av en dårlig dag skal bli forsterket.

Og med det avslutter jeg denne rotete tankerekken, finner fram iskremen og tekoppen, og setter på en nyere versjon av Mansfield Park.