Den lette stemningen, kostymene, karakterene, alt er med på å få meg i bedre humør. Alt blir bedre etter at en Jane Austen historie er ferdig.
Bøkene hennes ble utgitt på begynnelsen av 1800-tallet, og handlingen utspiller seg i de øverste samfunnslagene i Sør-England. Altså er handlingen ganske fjern fra mitt eget liv. Likevel er karakterene troverdige, og lette å få sympati med.
Jane Austen var også utrolig flink til å skrive vittige dialoger, noe regissørene vet å integrere i filmene.
Men hva er det som får meg til å føle meg bedre?
Virkelighetsflukten kanskje? Siden handlingen er så fjern fra mitt eget liv, får jeg et pusterom, et avbrekk fra mitt egentlige liv, og kan slappe av en stund.
Eller kanskje er det vissheten om at alt kommer til å gå bra til slutt? For det gjør jo selvsagt det. Heltinnene våre får sine ønskede ektemenn, og jeg sukker i fryd før rulleteksten kommer opp.
Nå er det ikke slik at jeg bare liker søte filmer eller bøker, hvor alt går bra til slutt. Det er bare det at noen ganger ønsker jeg ikke at følelsen av en dårlig dag skal bli forsterket.
Og med det avslutter jeg denne rotete tankerekken, finner fram iskremen og tekoppen, og setter på en nyere versjon av Mansfield Park.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar