Våropprydning

Nå er våren kommet. Ute er det mer mars-grønt enn mai-grønt, men kalenderen sier det er vår, så da er det bare å gå igang med min sedvanlige vår-gjennomgang av skap og hyller.

Jeg pleier nemlig alltid å gå igjennom tingene mine, og kaste eller gi bort det jeg ikke bruker. Undertøy jeg ikke lengre husker den opprin
nelige fargen på, og som jeg er usikker på er underbukser eller BHer går i søppelet, og bokser med mystisk innhold helt bakerst i tørrproviant-skapet åpnes, og innholdet revideres.

Kanskje er det mer enn bare skap og hyller som kan gjennomgås og ryddes i? Hodet er fult av ting som kanskje ikke er helt "up to date": rykter en ikke vet sannhetsverdien på, vrangforestillinger om en selv eller andre, minner som mest sannsynlig ikke er mer enn ønsketenkning eller forestillinger. For ikke å snakke om alt som kanskje trekker en ned i dagliglivet. Negative tanker om eget utseende, usikkerhet på seg selv, følelsen av andres dårlige inntrykk av en selv...

Hva med en liten våropprydning i sinnet også? Fri seg selv fra slike elementer, og begynne på nytt, med den nye årstiden?

Jeg skal iallefall gjøre et realt forsøk! :)

Anselm om hvorfor Gud måtte bli menneske

Jeg er midt i semesteravslutningen, og med det eksamenforberedelser.
Dermed er jeg tvunget til å repetere alt jeg har lært om de ulike filosofene i filosofihistoriefaget. På en måte er det ganske gøy, for jeg merker hvor mye jeg har lært, og på en annen måte er det litt fortvilende, for jeg merker hvor mye det er som føles som at jeg leser og lærer for første gang nå.

Så i dag, cirka midt på dagen, satt jeg på biblioteket for humaniora og leste meg opp på Anselm.
Da fant jeg et avsnitt i boka mi (Western philosophy av Anthony Kenny) om Anselm og hans argumentasjon om hvorfor Gud måtte sende sønnen sin til jorden som menneske, og jeg synes at det er så sprøtt men fornuftig at jeg vil dele det.

Anselm mente at rettferdighet krevde kompensasjon i forhold til ugjerningen som er begått. Han sier at alvoret i en fornærmelse ligger i hvor viktig den fornærmede personen er. Hvis en fornærmer en svært viktig person, er det mer alvorlig enn hvis en fornærmer en uviktig person. Dermed er større kompensasjon krevd når du begår ugjerninger mot en viktig person enn en mindre viktig person.
Synd er en fornærmelse på det høyeste, viktigste vesen som tenkes kan, nemlig Gud.

Det er umulig for vanlige mennesker å gjøre fornærmelser mot Gud godt igjen. Gud er uendelig, og mennesker er endelige. En ugjerning begått mot noe uendelig kan kun gjøres godt igjen av noe annet som også er uendelig. Alt annet vil komme til kort. Derfor var det nødvendig at Gud ble menneske. På den måten ble kompensasjonen, om en kan kalle det det, gitt av et menneske, som er endelig, og samtidig av noe guddommelig og uendelig.

Dette er en ganske merkelig tankegang, egentlig. Denne logiske rekken var lenge bakgrunnen for lovgivning mellom mennesker. For meg er det helt latterlig at det for eksempel skal være et mer alvorlig lovbrudd å stjele en bil fra en viktig mann enn fra en mindre viktig mann, både fordi jeg ikke vet hvordan vi kan bestemme hvem som er viktige, men også fordi det går imot min personlige rettferdighetssans.
Da er det godt å huske på at dette er 1000 år gamle tekster.

Men når Anselm klarer å vise hvorfor det var viktig at Gud ble menneske, og hvorfor det var Jesus' død som betalte straffen for våre synder, og ikke en annen mann, da virker det faktisk ganske fornuftig.

Så kanskje dette er en liten tankerekke å ta med seg videre?
Det kommer iallefall jeg til å gjøre.

I mangel på noe bedre, her er et lite informasjonsbilde av Anselm. Woho!

Armlener på fly

I går opplevde jeg en del turbolens på flyturen.
Ikke noe særlig ille, bare nok til at jeg grep tak i armlenet på sidene av setet.

Etter at jeg hadde gjort det et par ganger ble jeg oppmerksom på hva jeg drev med.
(Det er ofte slik med meg. Jeg må gjøre ting et par ganger før jeg innser at jeg faktisk gjør noe med vilje)

Uansett. Et spørsmål trengte seg på, uvelkomment som bare det. Nemlig, hvorfor i all verden finner jeg trøst i å knipe meg fast i armlenet?
Ja, det er sant at da holder jeg meg i ro inne i flyet, men det sørger jo sikkerhetsbeltet også for.
For roen og trøsten, hvis en kan kalle det det, går dypere enn det. Jeg føler meg faktisk tryggere på at flyet ikke skal falle ned fra himmelen fordi jeg holder meg fast.

Denne irrasjonelle trøsten i armlener er uansett ganske bra, for da får jeg litt mer plass for meg selv.  Armlenet er med på å reservere hele setet mitt til bare meg.

Så da utgjør egentlig armlener flere roller. De er behagelige å hvile armene på, de luller meg inn i falsk trygghet under turbulens og de sørger for min personlige plass.

Da kan jeg vel bare avslutte med en liten takk til oppfinneren av armlener på fly. Takk skal du ha. De utgjør kanskje kilden til en stor, irrasjonell, falsk trygghet, men de er jammen praktiske også.