Armlener på fly

I går opplevde jeg en del turbolens på flyturen.
Ikke noe særlig ille, bare nok til at jeg grep tak i armlenet på sidene av setet.

Etter at jeg hadde gjort det et par ganger ble jeg oppmerksom på hva jeg drev med.
(Det er ofte slik med meg. Jeg må gjøre ting et par ganger før jeg innser at jeg faktisk gjør noe med vilje)

Uansett. Et spørsmål trengte seg på, uvelkomment som bare det. Nemlig, hvorfor i all verden finner jeg trøst i å knipe meg fast i armlenet?
Ja, det er sant at da holder jeg meg i ro inne i flyet, men det sørger jo sikkerhetsbeltet også for.
For roen og trøsten, hvis en kan kalle det det, går dypere enn det. Jeg føler meg faktisk tryggere på at flyet ikke skal falle ned fra himmelen fordi jeg holder meg fast.

Denne irrasjonelle trøsten i armlener er uansett ganske bra, for da får jeg litt mer plass for meg selv.  Armlenet er med på å reservere hele setet mitt til bare meg.

Så da utgjør egentlig armlener flere roller. De er behagelige å hvile armene på, de luller meg inn i falsk trygghet under turbulens og de sørger for min personlige plass.

Da kan jeg vel bare avslutte med en liten takk til oppfinneren av armlener på fly. Takk skal du ha. De utgjør kanskje kilden til en stor, irrasjonell, falsk trygghet, men de er jammen praktiske også.