Jeg er en av de menneskene som går rundt i en evig strøm av assosiasjoner. Et inntrykk leder meg nesten alltid videre til noe annet, og det er ofte bare jeg selv som ser relevansen eller koblingen.
Dette gjør at jeg kan være litt forvirrende å snakke med, og at jeg ikke er i stand til å la være å snakke om andre filmer når jeg ser en film.
Han er en av de filosofene som mange kjenner til, og som mange har "kontroll på". Etter mange ukers lesning, tror jeg at jeg er på vei dit, jeg også.
Hume er kanskje mest kjent som empirist, en som mener at alt inne i hodet må komme av noe utenfor det.
Så hva har så Hume å gjøre med min tendens til assosiasjon?
Jo. Et av hans kanskje mest kjente sitater er:
"…I may venture to affirm of the rest of mankind, that they are nothing but a bundle or collection of different perceptions, which succeed each other with an inconceivable rapidity, and are in a perpetual flux and movement."
- David Hume, A Treatise of Human nature, book 1
Med dette mente han muligens at det som utgjør et menneskets identitet er en bunt med persepsjoner (inntrykk og idèer).
Problemet mitt er at hver gang jeg hører dette, tenker jeg på babyer i stedet.
Jeg er nemlig vandt til å høre at babyer er "a bundle of joy".
Så merkelig nok, hver gang jeg leser om eller av Hume, og hans syn på personlig identitet, tenker jeg på små babyer. Gjerne rynkete og pakket inn i tepper.
Kanskje er det en kobling i mitt eget sinn mellom personlig identitet og nye mennesker?
Det hadde i så fall gjort hele denne assosiasjonen en smule mer sofistikert. Det er i alle fall interessant å lure på om babyer i det hele tatt har en oppfattelse av identitet...
Jeg lurer på når en baby begynner å se på seg selv som noe ulikt andre ting...
Bare for å forvirre dere mer, her er en ganske fin bildeserie som er ganske nært mitt eget synspunkt når det kommer til hva vi kan vite om og i verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar