Om katharsis og Game of Thrones

Jeg er nå halvveis i en oppgave om det gammelgreske begrepet 'katharsis', et uttrykk brukt av Aristoteles i verket Poetikken, som han, til min store irritasjon, ikke klargjorde i noen gjenværende verk.
Det finnes mange teorier, tolkninger, og tusenvis av akademiske verk som forsøker å forklare hva det kan bety, og de fleste er enige om at det handler om renselse.
Ved å se en tragedie opplever mennesker frykt og medlidenhet, og dette fører til en renselse (?) av sagte følelser.

Problemet mitt med denne oppgaven er at jeg ikke har kjennskap til noen greske tragedier.
(Jeg tviler på at det faktum at jeg har sett filmadaptasjonen av Hamlet med Mel Gibson fem ganger hjelper meg her.)

Etter å ha gått å grunnet på dette, både hva Aristoteles kan ha ment med katharsis, og min egen mangel på tragediekunnskap. slo det meg i natt, rundt 0349: hva om Game of Thrones teller?

Hovedelementene i en tragisk handling eller plot, er ifølge Aristoteles erindringen (peripeteia) , erkjennelsen (anagnorisis), og lidelsen (patos). Flere av de tragiske situasjonene i R. R. Martins verk A Song of Ice and Fire følger denne oppskriften. Jeg velger med omhu et eksempel jeg føler meg sikker på ikke vil røpe noe for fans som ligger bak meg i lesingen eller TV-tittingen.

Ta for eksempel Ned Stark. Etter langvarig granskning oppdager han noe han egentlig visste, en form for erindring, nemlig at alle av kong Roberts egne barn har vært mørke i håret. Etter litt tankevirksomhet går det opp for Ned at siden prinsene og prinsessen er blonde, kan det være hold i ryktene om at kongebarna ikke er ektefødte, altså en erkjennelse. Han vet også med det samme at andre har dødd for å holde dette hemmelig, og at han helt sikkert vil gå inn i rekkene blant dem.
Likevel, fordi hans karakter er stolt og ærlig, velger han å konfrontere dronningen, og blir henrettet som landsforræder før sannheten får komme ut. Lidelse både for publikum og for karakteren.

Nå vet jeg så klart at Aristoteles ikke ville godtatt Martins verk A Song of Ice and Fire som noen tragedie, men både bøkene og HBO TV-serien er delt opp i episoder hvor vi møter karakterer, blir følelsesmessig engasjerte, opplever medlidenhet og frykt, og kanskje er det mulig å tenke oss at den store publikumssuksessen bygger på at vi føler oss litt bedre etterpå.
Kanskje får vi spilt ut disse følelsene gjennom eventyret, og kanskje, bare kanskje, ligner dette litt på denne katharsis-prosessen Aristoteles snakker om.

Gjennom Game of Thrones får vi muligheten til å oppleve følelser vi ellers måtte gjennomgått grusome ting for å føle - og det er en lettelse.
Kanskje er dette en guilty pleasure vi kan gi etter for - for egen renselses skyld?

Da kan jeg bare ønske oss alle en god sesong 3.