Hva kan jeg egentlig vite?

De siste ukene har vi gått igjennom 1700-tallsfilosofi, og da virkelig sett på noen av de største spørsmålene.

Det jeg merker irriterer meg en del er hvor mye jeg må gå inn i meg selv, og finne meg skyldig i ubegrunnet tro.
For det er nemlig sånn at jeg går rundt og tror, rimelig sikkert til og med, på mange ting jeg ikke har noe som helst grunnlag for.
Det er ikke det at mye av det jeg tror ikke er sant. Det er heller slik at jeg ikke kan gi noen grunner for hvorfor jeg tror det.
Ifølge seminarlederen min er det ikke godt nok "å føle det", som jeg så fint uttrykket det på spørsmålet om Descartes, og hans filosofi. Jeg hadde nemlig ikke noe bedre grunnlag for min tro, i dette tilfellet om Descartes og hans forhold til kunnskap, enn at jeg følte at det var slik og slik.

Så hvis dette ikke er godt nok, hva sitter jeg igjen med da?
Det er nemlig slik at jeg tar veldig mye rundt meg for god fisk.

Hvis en fysiker forklarer meg noe om universet, føler jeg fort at dette var litt over hodet på meg, og selv om jeg lærer ting, og gjerne husker ting til senere i livet, husker jeg sjelden argumentene for at dette er sann og sikker kunnskap.

Så er det hovmod som får meg til å tro på noe? Og hva er i så fall tro i det hele tatt?

Descartes ville kanskje sagt at det jeg selv, gjennom meditasjon og forstand, innerst inne ser for meg helt klart og tydelig, det er sikker kunnskap. Dermed er det sikkert ikke godt nok at jeg ser klart og tydelig for meg at noen kjemikere som er mye smartere enn meg ser noe klart og tydelig, og at jeg derfor kan anta at noe er sant. Eller er det slik? I så fall har jeg muligens funnet en bakvei for kanskje 8o% av det jeg mener er sant.

Med Hume ville det vært vanskeligere. Siden jeg ikke har erfart det selv, kan jeg ikke egentlig være sikker.
Hvis dette er tilfellet ville jeg måtte gi slipp på for eksempel alt jeg mener å vite om atomer eller celler. (Jeg har aldri brukt et mikroskop, jeg har ingen sanseerfaringer om mye i det hele tatt.)

Kanskje jeg skal sette av noen uker i sommerferien og finne ut av ting. Så vet jeg i det minste noe!

Dette bildet av David Hume fikk meg til å føle meg en smule bedre - på hans bekostning.