Uendelige muligheter i det som ennå ikke har skjedd

Jeg er ennå ikke ferdig med Aristoteles' Poetikken. Jeg tror aldri at jeg riktig blir det.
Det er så mye å ta tak i, og nye refleksjoner og tankerekker dukker stadig opp. Kanskje det er en herlig bieffekt av det å leve?

Det jeg har tenkt på en del siden sist helg er forskjellen på historie og diktning. Aristoteles skriver i  kapittel 9 i Poetikken at forskjellen mellom historikeren og poeten er at historikeren skriver om det som har skjedd, mens poeten skriver om det som kan skje. Historie dreier seg om partikulærer (det spesifikke i en situasjon) mens diktning dreier seg om universalier (det som de fleste i en situasjon ville gjort). Derfor mener Aristoteles at diktning har mye mer filosofisk verdi enn historie.

Jeg forstår dette slik: det en kan si om historie er begrenset, mens det en kan si og tenke seg om en situasjon som ikke har skjedd er uendelig.
Det som ennå ikke har skjedd har uendelig mye større rekkevidde.

BBC-serien Doctor Who tok opp dette emnet i en av de seneste episodene, "The Rings of Akhenaten".

For de av dere som ikke kjenner til serien: det handler om en mystisk mann fra en annen planet som sammen med mennesker reiser i tid og rom og rydder opp i vanskelige situasjoner. Jeg anbefaler serien på det aller varmeste.

I denne episoden har Doktoren og Clara havnet på en planet under et viktig religiøst ritual. Dette ritualet slår feil, og et skrekkelig monster våkner opp. Dette monsteret lever på minner og historier med affeksjonsverdi, og den eneste måten å redde verden på er å stille monsterets sult slik at det sovner igjen.
Doktoren forteller om livet sitt, men det er ikke nok.
Da kommer Clara med trumf-kortet: hun har lite blad som symboliserer hennes mors liv. Moren hennes døde, og etterlot seg en tidslinje med masse potensiale - hun kunne jo gjort så mye mer med livet sitt i de årene hun ikke levde.
Et ulevd liv har uendelig mange flere muligheter enn et liv allerede levd.

Her er en link til denne scenen, siden jeg innser at når jeg skriver det selv, høres det helt sinnsykt ut. http://www.youtube.com/watch?v=8wok-FCRTbA

Det er en merkelig tanke - at hver dag tar vi valg, og når valget er tatt så er det stier som lukkes, veier som ikke blir gått.
Hvor uendelig mange stier er ikke åpne for et nyfødt barn?

"There is an awful lot of was, but there is an infinity of the other" (could have been) - The Doctor

Meditasjoner

Den siste tiden har jeg lest en del Descartes, du vet, han som kom med den velkjente setningen "cogito ergo sum", eller "jeg tenker altså er jeg".
Det har blitt skrevet metervis av bokhylleplass av verker om Descartes, og hans filosofi, og jeg skal ikke egentlig legge til noe der, jeg vil bare formidle min store beundring for denne mannen.

Descartes skal, etter eget sigende, ha kommet fram til dype og reflekterte konklusjoner ved å sitte i fred og ro og bare tenke. Størsteparten av min beundring ligger i hva han kom fram til, men en annen ganske stor del ligger i det faktum at han klarte å kontrollere sitt eget sinn i den grad at han ikke ble distrahert eller lot tankene fly.

Nå har jeg ikke gått særlig dypt inn i mediteringens verden personlig, og de forsøkene jeg har gjort har vært i forbindelse med bønn og et ønske om å høre Guds stemme.
For å si det pent så har det ikke gått så veldig bra.

Descartes klarte å stenge alle andre tanker ute, og forsøke å forestille seg selv uten kropp, sanseinntrykk eller begrensninger. Jeg greier ikke engang å la være å bli distrahert av det jeg prøver å ikke tenke på.

Sist jeg prøvde, det var i går, 10 april 2013 foregikk det forholdsvis slik: "tenke på ingenting, tenke på ingenting... Ok, virker ikke. Prøve å telle til 10, og fokusere fullt og helt på ett tall av gangen. Ok. 1... 2... Sulten... 3... Hørte jeg en katt?... 3... Kanskje jeg skal lage vafler?... 4... Lurer på hva som skjer i den neste episoden av Doctor Who?... Ok, fokuser... 4... Nei, fire var sist tall. Nå er det 5..." Ja, dere ser mønsteret.
Nå er dette kanskje ikke unikt verken for meg, eller for meg bare når jeg prøver å meditere... Desto større er respekten jeg har for mennesker som behersker dette.

Med dette vil jeg bare si til Descartes, og alle andre som har vært, og som er, flinke til meditasjon og kontroll av tanker - jeg beundrer dere! 

For å understreke min egen randomness legger jeg til et bilde av en helt tilfeldig geit. Dette må under ingen omstendigheter tolkes som at jeg synes Descartes eller noen andre er en geit. Det må heller tolkes som at jeg liker geiter.

Virkelighetssjekk

Noen ganger irriterer delte facebook-statuser meg. Særlig de som handler om hvor dårlig vi har det her i Norge, med for åpne grenser, snyltende innvandrere og alt for dyre skatter og avgifter.

Når jeg leser slikt tenker jeg litt på hvordan folk har det i andre land. Vanligvis ville jeg tenkt på utviklingsland, men for tiden trenger jeg ikke se langt for å se ting jeg oppfatter som urettferdig.

Jeg var heldig og feiret en velsignet og fin påske i Nederland.
Som EU-land har Nederland måtte gjøre kolossale kutt i budsjettene for å kunne sende hjelp til andre, mer trengende, land de er i union med.

Et av de siste kuttene i helsesektoren har blant annet ført til at tusener hjemmehjelparbeidere i Rotterdam har mistet jobben - det i en allerede underbemannet sektor.
Dette er en yrkesgruppe preget av kvinner uten mye annen yrkeserfaring, og uten store sjanser i et presset jobbmarked. Kvinner med familier å forsørge, og som var lavtlønnede fra før.

Nå går disse nylig arbeidsledige inn i en trolig lengre periode som arbeidsledige, avhengig av sosialstøtte fra samme staten som sparket dem i utgangspunktet.

Så kan man lure på om det muligens ikke hadde vært bedre om disse nylig arbeidsledige hadde fortsatt i jobbene sine, og utført dypt trengende arbeid i stedet for å gå på arbeidsledighetstrygd. Om ikke annet hadde det utvilsomt vært det beste for pasientene som mottar hjemmehjelp.

Dette er bare en liten sak i et økonomisk presset Europa.

Jeg skulle ønske jeg var sikker på at noe lignende ikke kunne skjedd i Norge, men det jeg er sikker på, er at vårt statsbudsjett ikke er like presset - ennå.
Kanskje vi kan facebook-klage over hvor dårlig det er å bo et sosialdemokrati når den tid kommer - måtte det aldri skje. Før det vil jeg fortsette å gjøre mitt beste med å unngå å bli provosert av uvitende nordmenn med facebook-profil.

Her er et lite bilde jeg tok av en demonstrasjon mot kutt i bemanningen av hjemmehjelper i Rotterdam holdt i Den Haag sist lørdag. 

Om katharsis og Game of Thrones

Jeg er nå halvveis i en oppgave om det gammelgreske begrepet 'katharsis', et uttrykk brukt av Aristoteles i verket Poetikken, som han, til min store irritasjon, ikke klargjorde i noen gjenværende verk.
Det finnes mange teorier, tolkninger, og tusenvis av akademiske verk som forsøker å forklare hva det kan bety, og de fleste er enige om at det handler om renselse.
Ved å se en tragedie opplever mennesker frykt og medlidenhet, og dette fører til en renselse (?) av sagte følelser.

Problemet mitt med denne oppgaven er at jeg ikke har kjennskap til noen greske tragedier.
(Jeg tviler på at det faktum at jeg har sett filmadaptasjonen av Hamlet med Mel Gibson fem ganger hjelper meg her.)

Etter å ha gått å grunnet på dette, både hva Aristoteles kan ha ment med katharsis, og min egen mangel på tragediekunnskap. slo det meg i natt, rundt 0349: hva om Game of Thrones teller?

Hovedelementene i en tragisk handling eller plot, er ifølge Aristoteles erindringen (peripeteia) , erkjennelsen (anagnorisis), og lidelsen (patos). Flere av de tragiske situasjonene i R. R. Martins verk A Song of Ice and Fire følger denne oppskriften. Jeg velger med omhu et eksempel jeg føler meg sikker på ikke vil røpe noe for fans som ligger bak meg i lesingen eller TV-tittingen.

Ta for eksempel Ned Stark. Etter langvarig granskning oppdager han noe han egentlig visste, en form for erindring, nemlig at alle av kong Roberts egne barn har vært mørke i håret. Etter litt tankevirksomhet går det opp for Ned at siden prinsene og prinsessen er blonde, kan det være hold i ryktene om at kongebarna ikke er ektefødte, altså en erkjennelse. Han vet også med det samme at andre har dødd for å holde dette hemmelig, og at han helt sikkert vil gå inn i rekkene blant dem.
Likevel, fordi hans karakter er stolt og ærlig, velger han å konfrontere dronningen, og blir henrettet som landsforræder før sannheten får komme ut. Lidelse både for publikum og for karakteren.

Nå vet jeg så klart at Aristoteles ikke ville godtatt Martins verk A Song of Ice and Fire som noen tragedie, men både bøkene og HBO TV-serien er delt opp i episoder hvor vi møter karakterer, blir følelsesmessig engasjerte, opplever medlidenhet og frykt, og kanskje er det mulig å tenke oss at den store publikumssuksessen bygger på at vi føler oss litt bedre etterpå.
Kanskje får vi spilt ut disse følelsene gjennom eventyret, og kanskje, bare kanskje, ligner dette litt på denne katharsis-prosessen Aristoteles snakker om.

Gjennom Game of Thrones får vi muligheten til å oppleve følelser vi ellers måtte gjennomgått grusome ting for å føle - og det er en lettelse.
Kanskje er dette en guilty pleasure vi kan gi etter for - for egen renselses skyld?

Da kan jeg bare ønske oss alle en god sesong 3.